Honningbien – Apis mellifera

Honningbien er et lite insekt med et forbløffende samfunnsliv. Den lever i samfunn med titusenvis av individer, kommuniserer med dans og lager mat som kan holde seg i årevis. Her får du en innføring i arten, underartene som brukes i Norge, kroppen og sansene.

Én art blant mange tusen

Honningbien har det vitenskapelige navnet Apis mellifera, som betyr «honningbærende bie». Den hører til biene (Apoidea), en gruppe som på verdensbasis rommer rundt 20 000 arter. I Norge er det registrert godt over 200 arter av bier, og de aller fleste av dem er villbier: solitære bier som lever alene, og humler som lever i små samfunn én sesong av gangen. Honningbien skiller seg ut ved at samfunnet lever i mange år, og ved at den lagrer så mye honning at det er mulig å høste av overskuddet.

Opprinnelig hører honningbien hjemme i Europa, Afrika og Vest-Asia. Mennesker har holdt bier i minst noen tusen år, og gjennom kolonisering og handel er arten spredt til alle verdensdeler unntatt Antarktis. I Norge finnes honningbien i praksis bare der birøktere holder den; et samfunn som svermer og slår seg ned i et hult tre, klarer seg sjelden gjennom mange vintre uten hjelp mot sykdom og midd.

Underarter og raser i Norge

Innenfor arten finnes mange underarter, tilpasset ulike klima. Norske birøktere holder i hovedsak tre typer bier:

Brun bie (nordisk bie)

Den brune bien, Apis mellifera mellifera, er den opprinnelige honningbien nord for Alpene og den bien som fantes i Norge før andre raser ble innført. Den er mørk, nesten svart, med tett behåring, og er kjent for å være nøysom og godt tilpasset lange vintre og korte somre. Den brune bien ble nesten utkonkurrert av andre raser på 1900-tallet, men er tatt vare på gjennom målrettet avl. På Sørvestlandet finnes et eget verneområde for brun bie der andre raser ikke er tillatt, slik at rasen kan bevares ren.

Krainerbie

Krainerbien, Apis mellifera carnica, kommer opprinnelig fra området rundt Slovenia og Østerrike. Den er grå og tydelig stripet, regnes som rolig å arbeide med, vokser raskt om våren og er i dag den mest utbredte bien i norsk birøkt.

Buckfast

Buckfast er ikke en underart, men en avlet bie som ble krysset fram gjennom 1900-tallet ved klosteret Buckfast Abbey i England. Den er krysset frem fra flere underarter med mål om god honningproduksjon, lav svermetrang og motstandskraft mot sykdom. Buckfastbier er også vanlige i Norge.

Kroppen

Som alle insekter har honningbien en kropp i tre deler: hode, bryst og bakkropp. En arbeiderbie er 12–15 millimeter lang og veier omtrent en tidels gram.

Hodet bærer to store fasettøyne satt sammen av flere tusen små linser, tre små punktøyne på toppen, to antenner og munndelene. Den lange tungen, snabelen, fungerer som et sugerør når bien henter nektar. Munnen brukes også til å bearbeide voks og mate larver.

Brystet er kroppens motor. Her sitter seks bein og to par gjennomsiktige vinger, som hektes sammen under flukt slik at de virker som ett par på hver side. Vingene slår rundt 200 ganger i sekundet, og det er dette som lager den kjente summingen. På bakbeina har arbeiderne pollenkurver: en glatt flate omkranset av stive hår der pollen pakkes til små klumper for transport hjem til kuben.

Bakkroppen rommer honningmagen, en egen «tank» som bien fyller med nektar og tømmer igjen i kuben, adskilt fra den vanlige magen. På undersiden sitter vokskjertler som skiller ut små, tynne voksflak. Bakerst har arbeiderne en brodd med mothaker. Når en bie stikker et pattedyr, blir brodden sittende fast og bien dør; mot andre insekter kan den stikke flere ganger. Dronningen har en glatt brodd og bruker den nesten bare mot andre dronninger. Dronene har ikke brodd.

Sanser

Biene ser ikke verden som oss. De oppfatter ultrafiolett lys, som er usynlig for mennesker, men ser ikke rødt. Mange blomster har mønstre som bare er synlige i ultrafiolett, såkalte nektarguider, som peker inn mot midten av blomsten. Biene oppfatter også polarisert lys og kan dermed lese hvor solen står selv når himmelen er overskyet.

Luktesansen sitter i antennene og er svært god. Biene bruker den til å finne blomster, kjenne igjen sine egne samfunnsmedlemmer på lukt og oppfatte feromoner, de kjemiske signalene som styrer mye av livet i kuben. Smakssansen finnes både på tungen, på antennene og på forbeina. Biene har også en presis tidssans og kan lære når på dagen en bestemt blomst gir mest nektar.

En trekkbie flyr vanligvis innenfor to–tre kilometer fra kuben, men kan fly lengre om det er nødvendig. Flyfarten er rundt 20–25 kilometer i timen.

Dansespråket

Det mest berømte ved honningbien er at den kan fortelle andre bier hvor det finnes mat. Den østerrikske forskeren Karl von Frisch beskrev dansespråket, og fikk Nobelprisen i 1973 for arbeidet.

Når en trekkbie har funnet en god kilde til nektar eller pollen, vender den hjem og danser på vokstavlene i mørket inne i kuben. Er kilden nær, gjerne under hundre meter, går bien i små sirkler, vekselvis mot høyre og venstre. Dette kalles runddans og sier bare «det finnes noe like i nærheten – let etter lukten». Ligger kilden lengre unna, bruker bien svansedansen: Hun løper et kort, rett stykke mens hun vrikker på bakkroppen, svinger tilbake i en halvsirkel, løper det rette stykket på nytt og svinger til den andre siden, i et mønster som en åttetall.

Det rette stykket bærer informasjonen. Retningen i forhold til loddlinjen på tavlen tilsvarer retningen til matkilden i forhold til solen: Løper bien rett opp, ligger maten i retning mot solen; løper hun 40 grader til høyre for loddlinjen, ligger maten 40 grader til høyre for solen. Hvor lenge hun vrikker, forteller hvor langt det er. Andre bier følger etter danseren, kjenner lukten av blomstene på kroppen hennes og flyr ut for å finne stedet. Dansen brukes også når et bisamfunn svermer og speiderbier skal bli enige om et nytt bosted.